Den neste
Av Brianne Battye
Beistet burde ikke ha to munner, men det hadde det. Alle piggtenner og sprø sikle.
Vokter Lawrence trakk sverdet sitt. «Jeg skal få deg ut.»
Dvergdama nikket.
Beistet brølte med all sin makt. Hva enn det var, er det lenge siden det ble «blightet».
Han hadde vært en gråvokter. Viet 20 år til å kjempe mot «blight». Men det var gift i ham også. En dag sang den i ørene hans, og han visste det. Når tiden er inne, går du til undergrunnen og slåss mot skrømt til du dør. Eller til du selv blir et. Leddene verket da han kom ned. Det gjorde de ikke nå lenger. Mens han pustet, kunne man høre en skrømtelig klang. Så dett var dett. Slutten.
Men han hørte henne skrike. Fant henne på feil side av et jordras, der hun tappert holdt fast i en gammel smedhammer.
Beistet bykset raskt, nesten som en krabbe. Lawrence snudde seg og slo skjoldet mot beinet dens og så i brystet. Det spilte ingen rolle hva han holdt på å bli. Han var fortsatt seg selv. Han skulle stå mellom henne og mørket. Skapningen glefset med den nærmeste kjeften. Lawrence unngikk angrepet, rullet og stakk igjen. Han hørte henne rope før han følte smerten.
Hun løp framover og slo til skapningen med hammeren så hardt hun klarte. Sverdet hans fant vei til beistets hjerte og det falt.
«Jeg trodde ikke jeg kom til å redde flere …»
«Du har ikke gjort det ennå», svarte hun.
«Stor i kjeften!», lo han. «Jeg skal få deg ut, eh …»
«Evka.»
«Vi skal få deg ut, Evka.»
De gikk gjennom mørket, men han kunne veien. Det gjorde vondt, men noen trengte ham. Han blødde, men det gikk fint.
Merkelig hvordan blodet var grått, ikke rødt. Merkelig hvordan … han nesten kunne høre … Synet ble uklart.
«Trodde jeg kunne redde …»
«Du kan fortsatt det.»
«Jeg …»
«Jeg vet», sa Evka. «Du redder meg, så skal jeg redde den neste for deg.»
Han smilte. «Avtale.»
Hun tok armen hans, vekten hans, og de gikk videre. Det var ikke langt igjen. De var nesten framme … Men noe kom mot dem. Klorende i full fart –
skrømt.
Når tiden er inne, går du til undergrunnen og slåss. Og dør.
Men de hadde en avtale. Få henne ut, så skal hun redde den neste. Ingen burde stå opp mot mørket alene. Han skulle få henne ut. Han skulle …
***
Skrømtene var døde.
«Hvem er du?», spurte Evka, med et godt tak om hammeren.
«En ånd», svarte den gjennom vokter Lawrences munn. «Jeg kunne høre ham.»
Trukket mot de døde. Etter alt han gjorde …
«Slipp ham fri», snerret Evka. Hun nektet å forlate ham slik.
«Jeg er Viljekraft.» Den løftet Lawrences hånd og rev av griff-våpenskjoldet fra brystet hans. «Han ville redde noen én siste gang …»
Evka nølte. «Hvis det er noe igjen av ham der inne, fortell ham at jeg skal redde den neste.»
Ånden bøyde hodet – i enighet eller som et farvel – Evka var ikke sikker. Vokterens kropp kollapset på gulvet.
Evka knelte og plukket opp våpenskjoldet. Hun lukket Lawrences øyne.
«Jeg tar meg av de neste.»