Med EA SPORTS FC™ 25 introduseres 13 nye helter i Ultimate Team, som slutter seg til et allerede stjernespekket galleri av overmenneskelige fotballspillere.
Eden Hazard visste alltid hva han skulle gjøre, og det var en av årsakene til at han gled unna forsvarere på sine dribleraid hele veien fra Lille via London og videre i karrieren. Hver eneste retningsforandring inngikk i en større plan, akkurat som overgangen hans til Chelsea. Der utviklet Hazard seg fra ungt talent til Prima-helt – og til Premier League-mester – mens han fortsatte å parkere motspillere og suse av sted mot storhet.
«Vi drømmer alle om et lag fullt av Carraghers». Og noen ganger føltes det som denne drømmen hadde blitt til virkelighet på Merseyside. Jamie Carragher var overalt – og fast inventar for Liverpool med over 700 kamper for moderklubben. Høydepunktet i karrieren hans var en av tidenes mest berømte snuoperasjoner, da Prima Carragher var med å snu 0–3 til seier i Champions League-finalen. Carragher var en uforglemmelig helt som fansen fremdeles kan se for seg på banen hvis de lukker øynene og drømmer seg bort.
Fryktet av motstanderne. Elsket av fansen. Jaap Stam taklet, duellerte og ryddet opp på sin vei gjennom den nederlandske ligaen, og han etterlot seg haugevis av både forslåtte angripere og skinnende pokaler. Men det var i løpet av karrieren i England han fikk kallenavnet «The Dutch Destroyer», for der var Prima Stam en bauta som kriget seg til en trippel av trofeer med klubben sin. Stam ble anerkjent som Europas beste – og mest fryktede – forsvarer før han dro videre til Italia og beviste akkurat det samme der.
Som den legendariske kolossen på Rhodos var bare synet av Yaya Touré nok til å vekke frykt hos motspillerne. Men det var det han gjorde med ballen, som gjorde ham til en sann helt. Prima Touré var katalysatoren for at Manchester City sikret sin første Premier League-tittel på 44 lange år – han scoret begge målene i den nest siste kampen, slik at en viss argentiner kunne bli helten i siste serierunde. For både klubb- og landslag viste Touré gang på gang at han kunne mane frem en ekstra kraft som løftet laget til seier.
Om ikke motstanderne klarte å score, hadde som regel Tim Howard hatt en finger med i spillet. USAs sisteskanse var kjent for å stoppe det meste, selv om det var lite som stoppet ham. Og allerede i ung alder lot han seg lokke av utfordringen med Premier League-fotball. Det var i Evertons blå drakt han virkelig fant seg til rette, og i 2009 vant Prima Howard en uforglemmelig FA-cupfinale etter å ha reddet to straffer mot gamleklubben. Som alle store målvakter så Howard seg aldri tilbake – en sann helt for klubb- og landslag.
Noen spillere er overalt på én gang. Det paradokset gjaldt også for Laura Georges, en spiller hvis omflakkende karriere rundt om i verden gjorde henne til en urokkelig kraft på banen. Men én ting kjennetegnet Georges hele veien fra tiden som amerikansk college-midtstopper til Prima-perioden som Olympique Lyonnais-kaptein og UEFA Women’s Champions League-vinner: Hun holdt orden i rekkene, og hun holdt aldri igjen. En leder. En bauta. En helt.
Akkurat som Rom ble heller ikke Milanos Il Colosso bygget på én dag. Maicons første superkraft var å gjøre motgang om til styrke – han var en tynn, liten gutt fra Brasil som jobbet iherdig for å bli større, raskere og sterkere. Debuten i italiensk fotball, som endte med seier i Supercoppa Italiana, la grunnlaget for alt han oppnådde i fortsettelsen. I løpet av fire år hadde den relativt ukjente Maicon blitt en ruvende skikkelse i fotballens verden og ledet klubben sin til en trippel av trofeer som en virkelig kolossal Prima-helt.
Ikke alle juniorspillere ser en vei inn på førstelaget. Men Guti så alt. Med sitt utrolige overblikk på banen gikk han raskt gradene i Real Madrid, og det egenproduserte talentet endte til slutt med over 500 kamper for moderklubben. Stikkordene for Prima Guti var millimeterpresise pasninger og utallige trofeer, ikke minst den ikoniske trippelen i 2011. Og selv om det virket nærmest umulig å se spillet på den måten han gjorde, så alle vi andre ham på samme måte – nemlig som en helt.
Fara Williams hadde suksess i blodet fra første stund. Hun slo seg opp fra enkle kår til heltestatus, og det mens hun løftet både lagkameratene, nasjonen og hele damefotballen med seg. Som Everton-kaptein og en av Englands mest folkekjære spillere ledet Fara an fra midtbanen og bidro med mål i fleng. Heltedådene hennes sikret henne flere individuelle utmerkelser i glansdagene – til og med en MBA fra dronningen. Men det viktigste for henne selv er det hun ga til folket – og derfor er dette en helt som virkelig fortjener kallenavnet sitt: Queen Fara.
Ze Roberto var elektrisk. Han var et uromoment med ballen som hadde en egen evne til å overraske motspillerne, og det eneste han trengte var de rette omgivelsene for sin heltereise. De fant han i Bayer Leverkusen, en klubb han i glansdagene førte helt til toppen av tysk fotball – og til og med til UEFA Champions League-finale i 2002. Det var der han fikk evnen til å sette fyr på hver eneste kamp, uansett motstander og nivå. Det var der han ble en helt.
Celia Sasic var sensasjonell – med en overmenneskelig evne til å finne muligheter overalt på banen. Takket være sin utrolige spilleforståelse og instinktive avslutninger kunne hun omsette selv den minste sjansen til mål. Og i glansdagene ga disse målene henne både gullstøvler, EM-gull (to ganger) og triumf i UEFA Women’s Champions League. Det var hennes scoring i finalen som sikret henne en uforglemmelig UWCL-tittel med sitt kjære Frankfurt – og for alltid en plass i fansens hjerter.
På samme måte som den ikoniske hanekammen hans ble også spillet til Marek Hamsik større og skarpere med tiden – i løpet av hans lojale tiår i Napoli da han gikk fra å bli omtalt som «sjanseløs» til «historisk». Hamsik gjorde enhver vanskelighet om til en styrke og gjorde kritikernes ord til skamme ved å bli lagkaptein og så revansjere tidligere tap med seier i den italienske supercupen. «Marekiaro» kom til Napoli som et uferdig produkt. Men han dro derfra med både flest mål og flest kamper for klubben gjennom alle tider – og som en uomtvistelig klubbhelt.
Kontroll. Det var stikkordet for Mohammed Noors spill, og det ble også hans superkraft da han utviklet seg til en av tidenes mest spennende asiatiske spillere. Først perfeksjonerte han evnen til å kontrollere ballen, mens han driblet seg til flere ligatitler. Så perfeksjonerte han evnen til å kontrollere motspillerne, ved å lokke dem ut av posisjon med en kroppsfinte. I glansdagene ledet Prima Noor sitt Al Ittihad til kontinental suksess – han var en helt som kontrollerte spillet.
Selv om du kunne se spillet som Blaise Matuidi, ville du aldri klart å holde følge med ham. Denne utrettelige midtbanespilleren oppdaget farer før noen andre og var umiddelbart på pletten for å stoppe angrep eller vinne ballen tilbake. Han vant utallige ligatitler i tillegg til VM-gull i 2018. Og når han scoret, feiret han ved å strekke ut armene slik at fansen kunne se hans sanne skikkelse – en helt som fløy rundt på banen og løftet lagene han spilte for til titler.